I tillegg til meldingene mottatt gjennom James Padgett, har Jesus levert en rikdom av informasjon gjennom et annet menneskelig instrument, Dr. Daniel G. Samuels. I løpet av årene 1954-1966, har uvurderlig informasjon blitt gitt av Jesus angående profetiene til Det gamle testamente som pekte mot hans komme, i tillegg til flere sannheter om hans liv og offentlige virksomhet. Disse skriftene som åpenbarer ytterligere sannheter om hans liv og offentlige virksomhet er tilgjengelige som "New Testament Revelations", og tre av dem, Nos. 4,5 og 20, som dreier seg om Jesu Messiasvirksomhet, og den falske doktrinen om reinkarnasjon, har blitt inkorporert inn i dette volumet. 

Det sanne forholdet mellom mennesket og skapelsen av verden, og livets opprinnelse (Jesus)

Mesteren fortsetter på den forrige meldingen 

Hvorfor spiritisme, slik det nå blir undervist, ikke tilfredsstiller sjelen i dens lengsler etter lykke, fred og tilfredshet (Lukas) 

Hva er grunnen til at mennesker ikke vil søke Faderens Kjærlighet, men heller strebe etter å tro på trosbekjennelsene og sakramentene til kirken som de hører til eller er tilsluttet (Johannes)?

Viktigheten av å vite Veien til det Guddommelige Riket. Mange utsagn i Bibelen er usanne (Jesus)
 

Jeg er her, Jesus. 

Jeg kommer i kveld for å fortelle deg at du er i en mye bedre tilstand enn du har vært på en stund. Din forbindelse med oss er så mye bedre at jeg føler jeg burde skrive en melding til deg vedrørende et viktig tema, som er vesentlig for frelsen av mennesket fra synden og feilene i hans liv på jorden, og jeg vil skrive en del av alt det jeg ønsker å skrive. 

Vel, først vil jeg si at det er så mange menn og kvinner på jorden som tror, eller som påstår at de tror, at de gjennom sine egne anstrengelser kan utvikle de sjelskvaliteter som er nødvendige for å bringe dem i overensstemmelse med Sjelen til Faderen, at jeg finner oppgaven med å overbevise disse personene om feilene i deres tro, eller forutsetning for tro, for å være veldig stor. Og denne oppgaven vil ikke begrense seg til de som har gitt seg til virkelige og dype studier av mysteriene om livet, både på jorden og deretter, men også i mye større grad de som har en slags overfladisk kjennskap til denne såkalte kunnskapen, som de klokere eller mer lærde publiserer til verden som resultat av deres undersøkelser. 

Det er vanskeligere å overbevise de uvitende, som tror at de kjenner eksistensens lover og planen for hvordan Guds univers fungerer, enn det er å overbevise de som har gitt oppriktig, tankefull studie av det samme; for sistnevnte, generelt, ved at de fremrykker i sine undersøkelser, blir overbevist om at jo mer de burde vite som resultat av deres undersøkelser, desto mindre vet de faktisk. 

Jeg vet ikke nøyaktig hva som er det viktigste temaet for kommentar i kveld i tilknytning til dette, for det er så mange, alle som jeg på et visst tidspunkt må instruere deg om. Men jeg vil i kveld skrive om: "Det sanne forholdet mellom mennesket og skapelsen av verden, og livets opprinnelse". 

Bibelen deres sier at, i begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, etc., ut av et tomrom, og fortsatte skapelsen helt til det var en perfekt himmel, med all dens storhet, og en perfekt jord med innbyggere av alle slag - alle perfekte og skapt akkurat som en Altvitende og Allmektig Gud ville skape. Og, som et klimaks til alt, ble mennesket skapt så perfekt at han ble skapt i bildet til sin skaper. 

Vel, denne historien er bare så god og tilfredstillende som en hvilken som helst som har blitt funnet på og skrevet av mennesket, og er like troverdig; men som faktum er den ikke sann. For det var aldri en tid eller periode da det var et stort tomrom i universet eller hvor det var kaos. 

Gud skapte aldri noe ut av ingenting. Men Hans skaperverk, slik det er oppfattet og kjent av mennesker, var kun forandring i form eller sammensetning av det som allerede hadde eksistert (og alltid vil eksistere) som elementer - bortsett fra at det utvilsomt vil bli forandringer i form og tilsynekomst, og i utgjørende elementer i relasjon til hverandre. 

Gud eksisterte alltid - som vesen uten begynnelse - en idé som det avgrensede sinnet, vet jeg, ikke kan fatte; men det er sant. Og så, alt som er i universet i dag eksisterte også, men ikke i den form og sammensetning som det nå har. Og det vil ikke fortsette å være som det er, for Evig Forandring er loven i Guds univers - jeg mener vedrørende alle ting som det kan bli snakket om som besittende av en substans, enten de er materielle eller etériske. 

Selvfølgelig forandrer Hans Sannheter seg aldri, og det gjør heller ikke lovene som universets harmoni er bevart ved og perfekt videreført . 

Videre, jorden som du bor på hadde ikke alltid en eksistens som en jord, og heller ikke himmelhvelvingen og den store galaksen av planeter og stjerner. Men de ble ikke skapt ut av ingenting, og heller ikke var det kaos; for i Guds økonomiske væren er det aldri kaos. Hvis det var, ville dette bety fraværet av virksomheten til Hans lover og harmoni. 

Men jorden og himmelhvelvingen ble skapt. På et tidspunkt hadde de ingen eksistens som sådan, og på et senere tidspunkt kan de opphøre å ha en slik eksistens. Og denne skapelsen var på en ordnet måte, i samsvar med planen, uten noe element av tilfeldighet i seg. Og denne skapelsen var ikke gjennom hva deres vise menn kanskje kaller tilvekst [accretion] eller evolusjon - altså, selv-evolusjon - for hver nye eller tillagte eksponent for vekst eller manifestasjon av økning var resultatet av Guds Lover, som Han satte i gang i skapelsen av skapningen. Det finnes ikke noe sånt som selv-evolusjon, eller den utviklingen som trer frem fra uassistert vekst av tingen som utvikles. Og dette gjelder all natur så vel som mennesket. 

For å vokse, for å komme nærmere det perfekte, innebærer reduksjonen og forsvinningen av noen elementer, som har utrettet sine oppgaver og arbeid under veksten av den skapte tingen. Og aldri fortsetter de samme elementene i den utviklingen av det som lovene, under deres virksomheter, bringer til større og større perfekthet; men i alt dette arbeidet av skapelsen, er det lover for desintegrasjon og tilsynelatende tilbakegang fungerende så vel som lover av positiv konstruksjon og avansement. Og igjen, disse førstnevnte lovene virker ikke tilfeldig, men etter planen, akkurat som den sistnevnte klassen av lover. 

Med den hensikt å bringe frem den perfekte skapningen - være seg menneske, dyr, grønnsak eller mineral - Skaperen av alt vet når tilbakegang så vel som lovene for fremgang og økt effektivitet skal virke. Han gjør aldri en feil ved å sette disse lovene i kraft, og Han uttaler aldri resultatet av Hans arbeid "ikke godt". 

Som det har blitt sagt, ett tusen år er som en dag for Gud. Og mens det kan synes for mennesket som mange lange år med tilbakeganger og forsinkelser i å bringe til perfekthet en skapning av Skaperens Arbeid, allikevel er den tilsynelatende tilbakegang ikke så mye et faktum, men bare en kurs eller metode adoptert for å bringe frem den høyere og større perfekthet. Jeg vet at det er vanskelig å forklare disse mekanismene for skapelsen til den avgrensede, jordiske forstanden, men du kan kanskje begripe en slags forestilling av hva jeg ønsker å gjøre kjent. 

Mennesket, i sin skapelse, var ikke av langsom vekst, slik som noen av de andre skapningene til Gud. Han var heller, fra og med begynnelsen, laget perfekt, med unntak av kvalitetene av Guddommelighet og Udødelighet. Han vokste ikke fra en lavere livsform gjennom evolusjonens langsomme prosess, som noen av deres vitenskapsmenn har proklamert - og denne selv-evolusjon, som er et resultat av innebyggede kvaliteter som ble utviklet fra erfaring - men han ble skapt som det perfekte mennesket umiddelbart.* 

Jeg vil stoppe for denne gang. 

* Merk: Gjennom dette avsnittet, ved "menneske", refererer ikke Jesus til de rent fysiske kroppene til våre første foreldre som ble gjort perfekte sakte over tid, eller til de åndelige kroppene omsluttet av disse fysiske kroppene, men mer presist til de perfekte sjelene som ble innplantet umiddelbart i disse føreksisterende, perfekte kroppene. Dermed, hver gang Jesus og de Himmelske refererer til "mennesket" i deres meldinger, mener de at det skal bli forstått at det som gjør et menneske til et menneske - unikt, og det høyeste av Guds skapelser - er den veldig spesielle skapelsen av sjelen selv. For i tillegg til at sjelen kun finnes i mennesket, av menneskets tre sammensatte deler (den fysiske kropp, den åndelige kropp og sjelen), var og er kun sjelen skapt i nettopp bildet til Guds Egen Sjel. Derfor kom det pefekte mennesket inn i eksistens kun ved skjenkelsen av sjelen. Og det var denne innplantasjonen av sjelen som skjedde umiddelbart, ikke skapelsen av kroppene til våre første foreldre som allerede var fysisk perfekte som et evolusjonært resultat av en lang periode av vekst og utvikling av artene som de utviklet seg fra. Et viktig skrift over dette temaet ble gitt av Jesus gjennom sitt andre utvalgte menneskelige instrument; Dr. Daniel G. Samuels. Skriften er for tiden tilgjengelig som "New Testament Revelation 6", hvorfra et utdrag er tilgjengelig som bekreftelse:

...Mennesket, som han vanligvis er oppfattet, er en skapelse som gikk gjennom hva du ville kalle en lang periode av utvikling, noe som alle av Guds skapninger har gjort gjennom den perioden av jordens utvikling som gjorde levende vesener istand til å tre inn i eksistens og overleve. Menneskets natur er derfor både dyr eller materiell, i samsvar med tilstandene til hans fysiske vesen, og det åndelige, på samme tid, i samsvar med sjelskvalitetene og attributtene gitt til ham på det tidspunktet Gud skjenket ham en sjel. Kort sagt, menneskets natur er todelt. Og dermed har vi mennesket med dyre-pasjoner og følelser, og interrelatert til disse har vi de emosjoner og følelser som tilhører hans åndelige natur som et resultat av å ha mottatt en sjel. Bibelens referanse til skapelsen av mennesket refererer til skapelsen av mennesket i Guds bilde, eller til tiden da Gud, den Store Sjelen, gav mennesket en sjel og gjorde ham til den største av Hans skapelser .... 

Jeg er her, Jesus. 

Jeg kommer ikveld for å gjenoppta min diskurs fra flere kvelder siden. Som jeg sa, mennesket er en skapning av Gud, skapt perfekt og umiddelbart, som det var, og hadde ikke en langsom utvikling som andre skapelser. Og når han var skapt, trengte han ingen evolusjon eller tilleggsattributter for å bli til det perfekte mennesket. Hans fysiske kropp var perfekt, og også hans åndelige kropp og hans sjel. I tillegg til disse tre bestanddelene, hadde han en Gave som han forspilte ved sin ulydighet, som aldri ble ført tilbake til ham inntil mitt komme, og som, når besittet av ham, gjorde ham mer enn bare menneske. 

Når det gjelder de ting som ble skapt som utgjørende og absolutte deler av ham, var de perfekte, og ingen evolusjon var nødvendig for å gi dem noen økt perfekthet. Mennesket var en mer perfekt skapning da enn han er nå eller noen gang har vært siden fallet fra sin perfekte tilstand. 

Etter hans ulydighet og den påfølgende døden av potensialet for å delta i den Guddommelige Naturen til Faderen, som er Gaven nevnt ovenfor, var mennesket overlatt i en tilstand hvor han var eksklusivt avhengig av de kvaliteter som han da var i besittelse av for hans fremtidige lykke, og friheten fra de ting som ville få ham til å miste harmonien som da eksisterte mellom ham og lovene som styrer hans eksistens. 

Den største av alle de kvaliteter skjenket ham var den av viljestyrken, som var helt ubegrenset i sitt virke, bortsett fra at når den ble utøvd på en måte som bragte denne viljen i konflikt med lovene som kontrollerte denne harmonien, måtte mennesket lide og betale straffen for slike overtredelser. Men uansett om disse fordervelser fra utøvelsen av viljen bragte syndene og feilene som nå eksisterer på jorden, satte Gud ingen begrensninger på denne utøvelsen. 

Mennesket, i sin skapelse, hadde bragt ham lyster og begjær tilhørende hans fysiske natur, så vel som begjær av hans høyere åndelige natur; og de var alle ment å virke i harmoni og ikke i fiendskap. Og i slike funksjonaliteter var mennesket bevart rent og fri fra synd - som rett og slett er overtredelsen av Guds lover for harmoni. Men etter den første ulydigheten (som er menneskets største demonstrasjon av makten til å utøve denne viljen, selv når Gud hadde forbudt ham å gjøre det), og etter at mennesket mistet sitt store Potensiale som jeg snakker om, ble etterfølgende ulydigheter lettere. Og ved at disse ulydigheter inntraff, mistet mennesket begjæret for de åndelige ting i stor grad, og den dyriske eller fysiske delen av hans natur hevdet seg. 

Så, istedenfor å utøve disse lyster som tilhørte den fysiske naturen på en så klok måte at ingen disharmoni skulle følge på - og la meg her si at, selv etter fallet, var det mulig, og til og med forventet, at mennesket skulle utøve disse lyster på den nevnte måte - hengav han seg til dem utenfor deres passende funksjoner. Og han hengav seg sterkere til han begynte å finne, som han trodde, mer fornøyelse i slik hengivelse enn i tankene og utøvelsen av hans høyere natur, og aspirasjonene som hørte til den. 

Denne nedbrytningen av mennesket kom ikke plutselig, men gradvis, inntil han på et tidspunkt kom i en stilling eller tilstand av å grense til laverestående dyr. Og faktisk, på grunn av hengivelsen til disse lystene, så han ut til å bli forvandlet til et laverestående dyr. Likevel forble han menneske - et skapning skapt i Skaperens bilde. 

Og fra denne posisjonen av lav degraderthet av degenererthet, begynte mennesket sakte å utviklet seg henimot oppnåelsen av hans originale tilstand før fallet. Aldri i all denne tid var hans viljes frihet tatt fra ham, heller ikke forsøkte Gud å ta kontrollen over slik vilje. Men alltid fungerte Lovene for Kompensasjon, og mennesket led mens det fortsatte å synde og gjøre ondt. 

Men mens mennesket på jorden fortsatte å degenerere og å tillate det som noen ganger blir kalt hans dyriske natur å dominere hans åndelige natur, døde mange mennesker og fortsatte mange å dø, og deres fysiske kropper gikk tilbake til støvet de var laget av. Og deres åndelige selv ble innbyggere av åndeverdenen hvor de, innen en lengre eller kortere tid, ble befridd fra sine begjær til å utøve disse dyriske lyster. Og den åndelige delen av mannen hevdet seg selv igjen inntil mange av disse åndene ble frie fra synd og ondskap, og i harmoni med Guds Lover som styrte deres naturer og tilstander slik de eksisterte før deres degenererthet og før ulydigheten begynte. 

Og disse åndene, dermed gjort frie i sin åndelige dominans, begynte å forsøke å assistere mennesket i å rette sin vilje på slike måter at han kvitter seg med underkastelsen av disse lyster mens han lever på jorden, og til igjen å bli et ekte menneske, som i hans skapte tilstand (minus potensialet jeg har nevnt). Men disse anstrengelsene fra åndenes side har vært langsomtgående i sine effekter. Og mens menneskene nesten har blitt regenerert i individuelle tilfeller, har progresjonen som helhet likevel ikke vært så rask som ønskelig. Synd og ondskap eksisterer fortsatt i verden, og menneskenes bedervede lyster og begjær har fortsatt kontroll over dem i stor grad. 

I noen deler av verden har denne progresjonen fra bunnen av degenererthet naturligvis funnet sted raskere enn i andre. Og dermed har dere distinksjonen deres mellom "siviliserte" og "usiviliserte" raser og nasjoner. Men dette betyr ikke nødvendigvis at noen av de såkalte "siviliserte" folkene, som individer, har hatt større fremgang på den anviste måten enn individer fra noen av de såkalte "usiviliserte" nasjoner. For det er et faktum at mellom noen mennesker av de førstnevnte nasjoner så er det bedervelser og manifestasjoner av bedervelser av disse lyster som ikke eksisterer i de sistnevnte nasjoner. 

Avansement i de intellektuelle kvalitetene betyr ikke nødvendigvis progresjon i at det åndelige hevder seg selv over bedervelsene av disse lyster. For vilje er ikke en ting kun av sinnet, og heller ikke disse lyster og begjær. Innerst i sinnet er det affeksjoner, vanligvis kalt hjertets lyster, som er setet hvorfra disse begjærene oppstår. Og når de oppstår blir viljen påvirket av dem, og ved at viljen er påvirket, kommer det positive tanker og gjerninger. 

Det er ikke overaskende at deres vitenskapsmenn tror og preker doktrinen om evolusjonen av mennesket fra lavere dyrearter eller fra et atom (eller fra noe de ikke kan forstå helt eller sette navn på) fordi, i deres studier av historien til menneskeheten og av den skapte verden, finner de at mennesket har utviklet seg og hatt en utrolig progresjon fra hva som så ut til å ha vært hans tilstand noen tidsaldre tilbake. 

Men historien strekker seg ikke til tiden da mennesket var i sin laveste tilstand av degenererthet. Dermed baserer alle konklusjonene til disse vitenskapsmennene seg på fakta, tilstrekkelige i seg selv, som viser menneskets progresjon kun etter vendepunktet for hans degenererthet. De har ingen fakta (og selvfølgelig, når ordet "fakta" brukes her, refererer det eksklusivt til de materielle tingene av naturen) som viser dem den gradvise nedgangen til mennesket fra hans tilstand av å være et perfekt menneske til den hvor hans retrogresjon eller degenererthet opphørte, og hans progresjon for tilbakevendelse til hans første tilstand begynte. 

Så, hvis vitenskapsmennene som tror og underviser at mennesket (istedenfor å utvikle seg fra et atom eller noen annen uendelig liten størrelse eller fra en lavere art av dyr enn menneske) utviklet seg fra denne tilstanden hvor han var på bunnen av sin degenererthet, hvortil han hadde nedstammet fra det perfekte mennesket, da vil de tro og undervise sannheten. Og deres teori om evolusjon vil da ha sitt fundament eller basis som faktum, noe den ikke har nå - kun som en spekulasjon. 

Dette, kort sagt, er historien og sannheten om skapelsen av menneskets univers, av menneskets fall og degenererthet, og om hans evolusjon og progresjon. Og gjennom all denne skapelsen og påfølgende eksistens løper livet, trengende gjennom den og alltid med den; og livets opprinnelse er Gud. 

Jeg er ferdig og jeg håper at du finner noe instruksjon så vel som underholdning i hva jeg har skrevet. Jeg vil komme igjen snart og skrive en annen sannhet til deg. 

Det faktum at du ventet til setninger ble formulert for å uttrykke mine tanker betyr rett og slett at jeg manipulerte hjernen din slik at det passende uttrykk eller idé skulle bli formidlet til hånden din mens jeg skrev det. 

Du har min kjærlighet og velsignelse, og jeg blir mer interessert i deg og ditt arbeid mens tiden går. Hold motet oppe, og dine ønsker vil bli oppfylt. 

Jeg er her, Lukas 

Jeg vil skrive et par linjer om temaet som du og din venn, Dr. Stone, diskuterte - altså, hvorvidt spiritisme, som det nå er forstått og undervist, tilbyr det som tilfredsstiller sjelen til mennesker i deres lengsler etter lykke og fred og tilfredshet. 

I løpet av mitt åndeliv, har jeg hørt veldig mange predikanter og lærere av spiritisme, både de siste årene og opp gjennom tidsaldrene, og fra tiden til min første entré inn i åndelivet. For du må vite at spiritisme ikke er en ny ting, som har sin opprinnelse eller tro i de siste årene som fulgte manifestasjonene i Amerika. Opp gjennom tildsaldrene har ånder manifestert seg for menneskeheten i en eller annen fase, og mennesker har trodd på spiritisme og diskutert det. 

Selvfølgelig, i tidligere tider, da kirkene hadde den store makten som gjorde dem i stand til å diktere trosoppfatningene til folk, var ikke spiritisme så åpent undervist eller diskutert som i disse senere årene. Likevel, i løpet av tiden jeg har nevnt, har det alltid vært kjent for menneskeheten. Forøvrig, dens lære har aldri gått bortenfor fenomenet som kun demonstrerte fortsettelsen av liv og kommunikasjonen av ånder til dens troende. De høyere ting av sjelens utvikling og Guds Rike, som du har blitt instruert, var aldri tenkt på, eller i det minste, aldri undervist eller trodd på. Kun de to fakta som jeg har snakket om ble diskutert og akseptert. Vitenskapsmennene som undersøker dem, selv i dag, gir seg bare av med fenomenet, og er tilfredse med beviset om at mennesket aldri dør. 

Ikke på noe tidspunkt har eksistensen av den Guddommelige Kjærligheten eller Guds Rike blitt søkt etter eller undervist av lærerne av spiritisme. Faktisk kunne ikke slike ting har blitt undervist, fordi de aldri har vært kjent. Gud har aldri vært annet for spiritister enn en slags udefinérbar "abstrakt kraft", hvis eksistens ikke er av tilstrekkelig sikkerhet for å gjøre Ham til noe annet enn et rent "prinsipp" (som noen kaller Ham); og lovene som styrer all natur er de eneste tingene som slike folk tror må bli tatt i øyesyn for sine ideér om rett og galt, og styringen av deres framferd i livet. 

Spiritistene snakker om kjærligheten til mennesket for et annet, brorskapet til mennesket, og kultiveringen av sinnet og de moralske kvaliteter; men de gir ikke rom for noen hjelp fra utsiden. Eller hvis de så gjør, slipper de kun til hjelpen fra en eller annen bortgått venn som kanskje ikke er kompetent til å hjelpe i det hele tatt. Men selv slik hjelp er kun den som man kan gi til hverandre. Og når det blir snakket om hjelpen fra hva som blir kalt de høyere åndene, involverer det ingen forskjellig kvalitet av hjelp til dem. 

Jeg vet at ånder hjelper mennesker, og også skader dem. Men, i følge idéene til spiritistene, er all slik hjelp basert på hva de antar at disse åndene besitter av overlegne intellektuelle ervervelser eller moralske kvaliteter. 

Sjelen til mennesket, som er den delen av ham som er skapt i bildet til Gud, lengter (selv om det kan være underbevisst) etter det som vil gjøre at dette bildet blir til Substans, med dets resulterende lykke og glede. Likevel vil du ikke finne noen spiritist som underviser eller forsøker å undervise hvordan eller på hvilken Måte en slik Substans kan oppnås, eller selv det faktum at det er en slik Substans. De vet ikke at den Guddommelige Kjærligheten, som kommer gjennom virksomheten til den Hellige Ånd, er den eneste ting som kan gjøre bildet i stand til å bli forvandlet inn i Substansen; dermed kan de ikke undervise Sannhetene. Og som en konsekvens blir lengslene til menneskets sjel aldri tilfredsstilt av læren til spiritismen. 

Tror du at hvis den store sannheten om spiritisme hadde omfavnet den større Sannheten om sjelsutviklingen, ville spiritisme nå vært den svake, uattraktive tingen det er, og at folk ikke ville ha søkt etter og omfavnet den i stort antall? Spiritismen, med alle de sannheter som hører til den, er den virkelige religionen i universet, og en som ville vise seg mer effektiv i å bringe folk inn i en tilstand av forsoning med Faderen enn alle andre religioner kombinert. Men den er kraftløs og uten drakraft som en religion fordi den ikke har læren som viser folk Veien til Guds Kjærlighet, og til tilfredsstillelsen av sjelens lengsler. 

Men en dag, og i den nære framtid, vil denne defekten bli leget. Og da vil du få se at menn og kvinner flokker til dens barm, slik at de ikke bare kan nyte lykken som kommunikasjonen med deres bortgåtte venner gir dem, men også lykken som sjelens utvikling gjennom den Guddommelige Kjærligheten gir dem.

Jeg vet ikke hvorfor den Store Åpenbaringen av denne Sannheten til spiritistene har blitt forhalt så lenge. Det kan være at menneskeheten ikke var rede til å motta den før. Men tiden har nå kommet hvor både de falske trosoppfatningene til de ortodokse kirkene og spiritistenes ønske om trosoppfatning vil forsvinne. Folk vil bli satt frie, og besittere av de kombinerte sannhetene om spiritisme og eksistensen av den Guddommelige Kjærlighet - som ikke bare vil bringe dem lykke og fred, men også Udødelighet. 

Jeg må ikke skrive mer i kveld, da du er trett. Så jeg vil si god natt, 
 
 

Jeg er her, Johannes 

Jeg ønsker å si at du er mye mer i den tilstanden av sjelsutvikling som gjør oss i stand til å lage en forbindelse med deg enn du har vært, og vi er glade for at det er slik. For jo større utvikling du har, desto lettere er det for oss å uttrykke våre idéer om de høyere Sannhetene som vi så gjerne ønske å bringe for dagen gjennom deg. 

Vel, temaet som jeg ønsker å skrive om er: "Hva er grunnen til at mennesker ikke vil søke Faderens Kjærlighet, men heller strebe etter å tro på trosbekjennelsene og sakramentene til kirken som de hører til eller er tilsluttet?"

Nå kan det virke for deg som om mennesker selv bedre kunne fortelle grunnen til denne preferansen, og bedre beskrive deres handlinger i å utøve deres preferanser. Men denne antakelsen ville ikke være sann, fordi de vet egentlig ikke. Kjennskapet til Sannheten som de kan oppnå, og den angivelige kunnskapen om sannhet som så mange av dem nøyer seg med å tro at de besitter, er to og veldig forskjellige ting. 

Først, de tror at trosbekjennelsene til kirkene deres inneholder og bringer for dagen sannhetene om Gud, og om menneskers forhold til Ham; videre, at hvis de følger disse trosbekjennelsene, vil de gjøre det som behager Gud og som er i samsvar med Hans Vilje. Og derfor, hviler de tilfredse i å holde fast ved slik kunnskap, og de søker intet videre for å lære sannhetene om deres eksistens og deres frelse. 

I de fleste tilfeller, inneholder ikke trosbekjennelsene sannhetene om disse åndelige anliggender, fordi de er basert på feil. Som en konsekvens kan de ikke ha noen sannhet som superstruktur, og fra dem kan ikke mennesker lære den virkelige kunnskapen om åndelige ting. Disse trosbekjennelsene er menneske-laget, og er ikke basert på de virkelige veritabler som aldri kan bli forandret av trosbekjennelser, heller ikke av andre ting som er resultatet av menneskets fabrikasjon. 

Men mennesker vet ikke at disse trosbekjennelsene ikke bringer for dagen sannheten til dem. Og dette er en grunn til hvorfor de foretrekker å følge læren om trosbekjennelsene og tro på dem. De har intet annet å ty til, bortsett fra de mange utsagn av sannhet som Bibelen inneholder. Og selv om de burde ty til disse utsagnene, ville de likevel ikke, i sin tilstand av mental og sjelelig utvikling, være i stand til å oppdage sannhetene som er bragt for dagen deri, eller å bli klar over noen forskjell mellom slike sannheter, og det de tror er sannhetene i deres trosbekjennelser. 

I lange år - generasjon etter generasjon - har disse trosbekjennelsene blitt akseptert og trodd på, og proklamert for å være sannhetene til de respektive kirkene som mennesker kan ha tilhørt. Og slike mennesker har sett sine foreldre og besteforeldre tro og hvile i forsikringen om at trosbekjennelsene inneholdt sannheten. De har sett disse slektninger leve og dø tilsynelatende lykkelige i deres trosoppfatninger; og derfra har de blitt tilfredse med å gjøre det som de før dem gjorde; ikke undersøke eller søke etter sannheten annensteds, eller i det hele tatt tro at den kan bli funnet annensteds. 

Slik mennesket er innrettet, kan det sies at en slik posisjon og tilstand er naturlig. Og vi, eller du, som vet sannheten, og også at trosbekjennelsene ikke inneholder sannheten, burde ikke være overrasket. 

Igjen, mennesker foretrekker sine trosbekjennelser fordi, i majoriteten av tilfellene når en kirke eller trosretning har eksistert i lang tid, vurderer de som har, for å si det sånn, arvet troen på disse bekjennelsene aldri et øyeblikk at de burde gjøre noe som helst annet enn å gi en uforbeholden tro til læren om deres trosbekjennelser, med den forsikring at de, ved slik tro, er i sannheten, og ikke er påkalt til å tvile eller stille spørsmål. 

Og oppveksten i en slik troslære, som mange har, blir for dem, i mange tilfeller, en ting kun av form, uten noe livskraft i seg, og skaper i de som besitter den ingen spesiell bekymring om hvorvidt deres troslære er velfundert eller ikke. Denne troslæren sparer dem for besværet med å anvende sin forstand i noen omfattende grad. De sier: "Jeg er fornøyd med trosbekjennelsen til min kirke, og ønsker ikke besværet med å stille spørsmål ved dette." Og derfor vil du se at det ikke er vanskelig for dem å gjøre denne preferansen, for faktisk, er det ingen preferanse - bare en sinnstilstand som eksisterer som ikke har noe rom i seg for utøvelsen av noen preferanse. 

Og så igjen, eksisterer denne preferansen på grunn av det sosiale livet til menneskene som tror på kirkenes bekjennelser. For hvis de ikke tror på dette, er det ikke tillatelig for dem å bli medlemmer av kirkene. Trosbekjennelsen må være godkjent, for ikke å snakke om hva som ellers kan være nødvendig eller påkrevd å tro på, eller deklarert å bli trodd av mennesket som ønsker en tilslutning. 

Kirken er den største av de sosiale sentrene i folks liv, og dens innvirkning og makt er veldig stor, og strekker seg lenger inn i det sosiale livs økonomi enn det ubetenksomme mennesker kanskje forstår. Så når ansøkeren bekjenner seg til troen og blir et medlem av kirken, blir han vanligvis tilfreds med sin sosiale posisjon, og hans tanker om åndelige sannheter er ikke lenger plastiske men fastsatte. Og mens tiden går, vier han mindre oppmerksom til hva trosbekjennelsene kan kreve av ham, men handler i forhold til dem på et slags automatisk vis, og hviler tilfreds. Hans posisjon blir da veldig komfortabel og hans sinn blir fritt for anstrengelse om hans utvilsomme aksept av doktrinene i hans kirketro. 

Selvfølgelig, det er mange unntak fra denne tilstanden som eksisterer blant medlemmene av kirkene. For mens de aksepterer trosbekjennelsene, er deres sjeler likevel ikke tilfredse, og de går ut i lengsler etter Faderen for Hans Kjærlighet. Og mange besitter denne Kjærligheten, selv om de intellektuelt ikke vet hva Den innebærer. 

Men med majoriteten, er preferansen gjort av de grunner som jeg har fremsatt; og vanskeligheten vil bli stor til å forårsake en oppvåkning fra denne tilfredsheten og følelse om at i deres trosoppfatninger ligger sikkerheten om å gjøre Faderens Vilje, og om deres egen frelse. 

Nå, mens alt dette er sant, forstår likevel ikke disse menneskene at det er sant i nettopp den forstanden som jeg har beskrevet det. Og det store arbeidet ligger foran deg og oss i å få sannhetene som du mottar til å bli presentert for disse menneskene på en slik måte at de ikke lenger vil være tilfredse med å hvile i sikkerheten i sine gamle trosoppfatninger, men vil bli overbevist om å søke etter sannheten utenfor læren til deres trosbekjennelser. Og dette kan jeg si deg: at hvis disse menneskene vil ha en slik oppvåkning, og seriøst og oppriktig søke etter sannheten, vil de ikke nøle med å tro at de har tatt feil i deres trosoppfatninger, og de vil ikke bli tilfredsstilt før de får vite sannheten. 

Jeg tenkte bare jeg skulle skrive dette fordi at, mens dette er mer et tema som vedrører livet til folk på jorden (i dets forhåpentlige resultater og konsekvenser)[,] hvis folks levesett blir forandret, ville de åndelige tingene bli det som fanger interesse. 

...Jeg skal ikke skrive mer i kveld. Så med min kjærlighet, vil jeg si god natt. 

Jeg er her, Jesus 

La meg skrive noen få linjer, for jeg må fortelle deg om en viktig Sannhet som er nødvendig for folk å vite for å skaffe seg kjennskap til Planen om frelse for å nå det Guddommelige Riket. 

Jeg vet at Bibelen inneholder mange utsagn tilskrevet meg i referanse til denne Planen, og mange av mine angivelige utsagn er trodd på av de som hevder å være kristne, som ikke er sanne. Jeg fremsa dem aldri, og de står i motsetning til hva jeg mottok fra Faderen om den virkelige Planen for menneskers befrielse fra synd, og hva angår den eneste Veien som de kan oppnå sann enhet [at-onement] med Faderen gjennom og et kjennskap til deres egen Udødelighet. 

Mange av disse fremsigelser ble skrevet av mennesker som ikke visste den eneste Veien til enhet med Faderen, og var resultatene av læren i skriftene som eksisterte da. De ble mottatt av jødene som åpenbaringene fra Moses og av mange av profetene som ikke hadde noen kjennskap til den Guddommelige Kjærlighet eller om Dens gjenskjenkelse til menneskeheten. 

Disse menneskene fikk meg til å si de tingene som var i samsvar med deres idéer om hva som var nødvendig for frelse, eller for muligheten deres til å bli ett med meg og med Faderen, og da de skrev ned deres idéer, sammenblandet de Sannheten med hva de antok var sannheten, slik som inneholdt i Det gamle testamente. Mye skade har blitt gjort i å tilskrive meg mange av disse fremsigelsene, på grunn av den angivelige autoriteten som var knyttet til dem. 

Mine disipler underviste aldri og forstod [det] aldri [slik] at deres frelse, eller den av noe menneske, avhang av troen på meg som Guds sønn; eller at jeg, som bare Jesus, hadde i meg noen kraft til å tilgi synd eller å sikre en inngang til det virkelige Guds Rike; eller at jeg, som mennesket Jesus, var sønnen til Gud i den forstand som Bibelen lærer. De visste at Faderen hadde åpenbart meg Sannheten, og at jeg hadde i meg den Kjærligheten som, i stor grad, gjorde meg lik til og ett med Faderen. De visste også at min lære om gjenskjenkelsen av den Guddommelige Kjærligheten var sann, og at når de eller noe menneske skulle besitte denne Kjærligheten, i samme grad som denne besittelsen, ville de bli ett med Faderen, og også med meg, som besittet Den i større grad enn noe menneske. 

Jeg sier at de visste dette, og lærte det bort til folk, som jeg hadde lært det til dem. Men da samlerne av Det nåværende nye testamente kom for å deklarere mine fremsigelser og lære, visste de ikke om denne Kjærligheten, og kunne derfor ikke forstå hva mange av mine virkelige uttrykk betydde. De gav dem en tolkning (så langt mine reélle fremsigelser angår) som ville stemme overens med deres egen kunnskap. 

Nei, jeg er ikke korrekt sitert i mange av disse fremsigelsene, og jeg kan si, i den store majoriteten av dem. For da de ble skrevet, slik det nå er skrevet i Det nye testamente, hadde folk mistet kjennskapet til deres sanne mening, og lagret det som ut fra deres egne sinn var det jeg egentlig hadde sagt. 

Jeg ser ikke hvordan disse falske fremsigelsene kan bli korrigert, uten å ta hver fremsigelse og vise dens falskhet ved dens uforenlighet med hva jeg nå sier. Dette ville ta for mye tid og bruke opp mye energi som kunne anvendes bedre ved å deklarere hva Sannheten faktisk er. Men så mye kan jeg si: at når enn disse fremsigelser meddeler at jeg hevder å være Gud, eller at jeg kunne, eller faktisk tilgav mennesker deres synder, eller at hva som helst bedt til Faderen om i mitt navn ville bli mottatt, er alt usant og har sterkt forledet den virkelige søker av kunnskap og Udødelighet. 

Mine disipler stod meg nær og forstod mine fremsigelser bedre enn alle andre, likevel forstod de ikke hele sannheten, og forlot det menneskelig livet med mange forventninger som ikke ble oppfyllt, og som i selve sin natur ikke kunne bli oppfyllt. I visse uvesentligheter, var deres trosoppfatninger og forventninger påvirket av deres opplæring i læren til disse gamle testament-skriftene, og var i stor grad jøder i sine trosoppfatninger da de døde. De forstod de vesentlige tingene som bestemte deres forhold til Gud og deres eksistens i den kommende verden, men når det gjelder mange av uvesentlighetene, beholdt de troen fra sine fedre og var ikke i stand til å motta hele den sannheten som jeg kunne ha lært dem. 

Men jeg må ikke dvele ved å korrigere disse angivelige fremsigelsene av meg, men må bruke tiden min og din til å deklarere og åpenbare Sannheten som den nå eksisterer, og eksisterte da; at du og verden kan vite at hvor enn og når enn disse Bibel-fremsigelsene til meg strider i mot hva jeg har skrevet og skal skrive til deg, er de usanne og ble aldri sagt av meg. Dermed vil jeg på denne generelle måten gjøre det klart for folk at Bibelen ikke må stoles på eller bli trodd på, i alle detaljer, som sannheten eller mine deklarasjoner av sannheten. 

Jeg sa at jødene og lærerne i kirken som ble etablert (eller heller, kontrollert) etter døden til mine tilhengere og de som forstod den sanne læren til mine disipler underviste fremferden til mennesker mot deres likemenn. Forøvrig, skikker om visse seremonier og fester ble ansett som den viktige tingen folk skulle lære og praktisere for å oppnå frelse, heller enn Sannhetene som gjorde mennesket til et barn av Faderen og ett med Ham gjennom virksomheten til den Nye Fødselen. 

Selvsagt, før mitt komme, kunne ikke jødene ha undervist sannheten om den Nye Fødsel fordi den Store Gaven om gjenskjenkelsen av den Guddommelige Kjærligheten ikke hadde blitt gjort. Og det var ikke mulig for den Store Sannhet, som var nødvendig for Udødelighet og muligheten for menneskets deltakelse i Guds Guddommelige Kjærlighet, å bli bekjentgjort til jødene; derfor kunne de ikke undervise den. Deres lære var begrenset og innesluttet av tingene som ville gjøre dem renere i deres naturlige kjærlighet, og i relasjonen av denne kjærligheten til Faderen. 

Mens Gud, på denne tiden, aldri gav dem privilegiet å bli ett med Ham i den Guddommelige Kjærlighet, eller i det hele tatt å bli slike skapninger i deres karakterer og åndelige kvaliteter som Adam og Eva var (vanligvis antatt å være våre første foreldre), krevde Han likevel lydighet overfor Hans Lover, som ville utvikle deres naturlige kjærlighet i dem i en slik grad at det ville gjøre at den kom i harmoni med Hans Lover som kontrollerte og styrte deres naturlige kjærlighet. 

Hvis du vil studere de Ti bud, vil du se at disse budene kun handler om den naturlige kjærlighet. Deres overholdelse ville tjene til å gjøre mennesker bedre i denne naturlige kjærligheten, og bedre i deres framferd overfor hverandre og i deres forhold til Gud, så langt denne kjærligheten bragte dem inn i fellesskap med Ham. Denne naturlige kjærligheten, som jeg har sagt, ble besittet av mennesker, akkurat som de første foreldrene besittet den, og ble aldri tatt fra dem; og i dens renhet, var den i perfekt harmoni med Guds Skapelse og virksomheten til Hans Univers. Men til tross for disse store kvalitetene, var mennesker mennesker, og hadde ingen del i seg av Faderens Guddommelighet. 

Og da det var slik, mens jødene formodentlig skulle være mer i kontakt med Gud gjennom profetene og seerne enn noen av de andre rasene eller sektene av Guds barn, likevel så de ikke etter noen Messias som kunne komme med noen annen eller større kraft enn det som ville gjøre dem i stand til å bli den store herskende nasjonen på jorden, hvortil alle andre folk skulle bli underordnet og underlagt og uten kraft til noen gang å igjen erobre eller gjøre deres nasjon gjenstand for trelldom. 

På en måte, skulle denne Messias være et slags overnaturlig vesen, og ha kraft som intet menneske noen gang hadde, en slags gud som skulle tilbes og tjenes i løpet av deres jordiske liv. 

Mange av jødene (til tross for hva som kan sies om det motsatte i læren til profetene) trodde på andre guder enn den Ene som Moses deklarerte, som det er bevist i deres historier, både hellig og verdslig. For når deres Gud - altså, Guden til Moses - ikke behandlet dem akkurat slik de trodde Han burde, ville de lage og tilbe andre guder - selv gullkalven. 

Så jeg sier, de forventet aldri en Messias som ville være noe annet enn en høyst mektig hersker på jorden. Deres idéer og trosoppfatninger om livet etter døden var veldig dunkle. Og selv den delen av dem kjent som Fariseerne, som trodde på en slags oppstandelse, kom aldri på den tanken, at når de skulle droppe det menneskelige livet, ville de bli noe forskjellig i deres kvaliteter og karakterer fra hva de var som mennesker (minus de fysiske kroppene), eller ville oppleve noe mer enn den store økte lykken som ville komme til dem som slike åndeliggjorte mennesker. 

Dette var idéen til vanlige folk, og også prestene og skriverne. Og til tross for de mange vakre og åndelige salmene tilskrevet David, var lykken og storheten som de kanskje forventet bare den som ville komme til dem som åndeliggjorte mennesker, som bare hadde den naturlige kjærligheten. 

Så du ser, den Store Gaven til Faderen - gjenskjenkelsen av den Guddommelige Kjærligheten - var ikke kjent eller i det hele tatt drømt om av jødene; heller ikke kommet på, eller undervist, av deres skrivere; eller snakket om, selv av deres store profeter eller lovgivere slik som Moses og Elia og andre. 

Deres forestilling om Gud var den om et opphøyd, personlig vesen, allmektig og altvitende, som de ville kunne se ansikt til ansikt, som de kunne gjøre med en eller annen konge eller hersker, når de skulle komme inn i himlene som Han hadde klargjort for dem, og hvor Han hadde Sin bolig. 

Som jeg sa, hovedformålet med mitt oppdrag på jorden var å lære gjenskjenkelsen av den Guddommelige Kjærligheten til mennesket, og Veien for å oppnå Den; og det sekundære formålet var å lære mennesker de moralske sannheter som ville tjene til å gjøre dem bedre i deres framferd mot deres likemann og renere i deres naturlige kjærlighet. 

Og slik er det at i min lære om disse moralske sannheter, er virkningen av denne læren å bringe mennesket mer i harmoni med Lovene til Faderen som kontrollerer virksomheten til den naturlige kjærligheten. Jeg mente aldri på noe tidspunkt at mennesker skulle forstå [det slik at] disse moralske sannheter ville bringe i stand fellesskapet med Faderen i den Guddommelige forstand, eller at besittelsen av denne naturlige kjærligheten i dens reneste tilstand ville gjøre mennesket i stand til å bli en deltaker i Guds Guddommelige Natur, eller en innbygger av Hans Rike. 

Men, som jeg har sagt, tilsynelatende det eneste formålet som disse samlerne og forfatterne av Bibelen måtte fullføre, var å overbevise folk om at overholdelsen av denne moralske læren i deres framferd var alt som var nødvendig for å gjøre dem i stand til å tre inn i Himmelriket. 

Jeg vet det er sagt at kjærlighet og almissegivning og gode gjerninger vil virke til menneskets frelse og gjøre ham i stand til å bli ett med Faderen og nyte Tilstedeværelsen av Gud i de høye himler; men dette er ikke sant. De gode gjerninger som et menneske gjennomfører slik at han hjelper sin likemann vil leve etter ham, og vil utvilsomt virke henimot hans perfekt-blivelse i hans naturlige kjærlighet; men de vil ikke bringe det mennesket til enhet med Faderen i den Høyere Kjærlighet som er så nødvendig for hans fulle frelse. 

Mens mine meldinger til deg ikke vil trekke noe fra den moralske læren, vil de likevel vise mennesket nødvendigheten og Veien for å oppnå en full forsoning med Faderen, og et hjem i de Guddommelige Sfærene. 

Jeg vil komme til deg igjen og skrive om et tema som er viktig for deg, og som mennesker burde forstå. Så, med all min kjærlighet, vil jeg si god natt.